Spirometri

Utførelse og analyse av de ulike pusteprøvene er sentralt i diagnosestilling og vurdering av terapieffekten ved lungesykdommer, også ved noen typer hjertesykdom. Spirometri er en medisinsk undersøkelse av en persons lungefunksjon. Resultatet er avhengig av teknikken som brukes og det er svært viktig at innsatsen til testpersonen er optimal. Det hyppigste brukte målet på lungefunksjonen er FEV1. Ved denne testen måles det volumet som forsøkspersonen kan blåse ut i løpet av det første sekundet (FEV1 etter engelsk: Forced Expiratory Volume, 1 second) etter en maksimal innpust. Dette volumet blir oppgitt i liter og i prosent i forhold til forventet verdi, justert for bl.a alder, kjønn, høyde og vekt. FEV1 er det som mange oppfatter som selve "lungefunksjonen", men dette er bare et av mange mål og forteller ikke alt. Imidlertid representerer det en gjengs verdi fordi mange fastleger og bedriftshelsetjenester kan måle dette og gjerne opplyser om FEV1 som uttrykk for lungefunksjonen. Normal verdi for FEV1 er over 80 % av forventet. PEF er et enda enklere mål som vi vanligvis ikke bruker her i praksis.

Vi bruker den målte FEV1 som utgangspunkt for en senere bronkial provokasjonstest eller gir ofte - hvis FEV1 er redusert - bronkie-utvidende medisiner som Ventoline eller Atrovent for å måle effekten av disse medikamentene der og da (kalles for reversibilitetstest).

I en såkalt body-boks (bilde) som er et lukket system kan vi måle den totale lungekapasiteten og det restvolumet som er igjen etter man har pustet ut alt og tømt lungene. Det vil nemlig alltid være noe luft igjen som man ikke klarer å puste ut. Dette restvolumet er særlig viktig i diagnostikk av KOLS og benyttes også for å måle effekten av igangsatt behandling, samt vurdering av progresjon i sykdomstilstanden. Videre måles luftveismotstanden i bronkiene, større motstand tyder på trangere bronkier og mer alvorlig tilstand. Lokaliseringen av motstand og tranghet i bronkiene gjøres dels ved såkalt impuls oscillommetri (IOS). Ved hjelp av måling av gassdiffusjonskapasiteten måles ”lungenes overflate”. Det foregår ved at en kjent mengde gass inhaleres i 10 sekund og i løpet av den tiden skal mest mulig passere over gjennom lungevevet til kretsløpet, da fungerer den normale gassutvekslingen i lungene. Mengden som deretter pustes ut analyseres umiddelbart i en gassanalysator, om lite av gassen har diffundert (gått over gjennom lungevevet) tyder dette på sykdom i lungeblærene, som ved emfysem, arrdannelse (fibrose) ellers spesielle betennelses reaksjoner i lungeblærene eller i lungenes bindevev. Det kan også være uttrykk for tobakkskade i lungene. Enkelte medikamenter og stråling kan også forårsake redusert diffusjonskapasitet.

Du bør ikke ha tatt astmamedisin den første gangen du møter til oss, men ved senere kontroller betyr det vanligvis ikke noe.